Et betimelig spørsmål

×

Feilmelding

There is a connection error. Test Social Service connections settings at admin/config/social-services/settings.

Et betimelig spørsmål

0

De siste par ukene har bestått av et regelrett mannefall innen den rytmiske delen av musikken. Da tenker vi først og fremst på den vestlige kanon (for å si det litt svulstig).

Tekst: Lars Junge

De mest innflytelsesrike, storselgerne og de evigunge.

Først var det Ian “Lemmy” Kilmister i Mötorhead, deretter David Bowie, og nå nyss Glenn Frey i Eagles.

Lemmy og David Bowies låter spilles utrolig nok hver dag i klokketårnet på Oslo Rådhus ut mai. Hvem hadde trodd det for 30 år siden?! David Bowie skal få et stjernebilde oppkalt etter seg. I skrivende stund er det ikke klart hva Glenn Frey kommer til å få, men det blir nok neppe noe puslete greier.

Dette var tre virkelig store artister som står igjen som legender. Men hva er en legende? Hva skal til for å bli et ikon – en søyle – i pop/rock-historien?

Det er umulig å spå slikt. Noen artister kan være inne på et godt spor, for så å miste tråden, bli offer for livstilssykdommer eller at kreativiteten rett og slett tørker opp. De ender opp som en parentes i historien (her er det farlig å liste opp eksempler uten å tråkke på tær, så jeg lar det bli). Felles for de tre nylig avdøde var at alle var med på å forme musikken slik vi kjenner den i dag. De drev med nybrottsarbeid, samtidig som de klarte å holde seg aktuelle i tiår etter tiår. Det krever noe spesielt. Det krever en utpreget teft og et unikt talent.

På en annen side kan man bli legende av å insistere på samme uttrykk gjennom gjennom hele karrieren. AC/DC er et godt eksempel på det. De har gitt ut 17 studioalbum som avviker minimalt fra hverandre.

Velvet Underground solgte nesten ikke plater mens de ennå eksisterte, men i ettertiden har man sett hvilken påvirkningskraft de få platene de gav ut har hatt.

Gruppens frontfigur, Lou Reed, hadde en stor hit med “Walk On the Wild Side” i 1972, men så begynte han å gi ut sære soloplater som “Metal Machine Music” (1975), som gjorde at platesalget stupte. Han var på vei til å bli en gretten gammel gubbe. «Walk On The Wild Side» fikk en ny vår 20 år senere, etter at A Tribe Called Quest samplet den i “Can I Kick It?” i 1991, og et par år senere dukker “Perfect Day” opp på soundtracket til “Trainspotting” (1996), for så å bli relansert av BBC i en veldedighetssak i 2007. Låten “Perfect Day” var på “Transformer” (1972, som David Bowie produserte), samme plate som “Walk On the Wild Side”. Plutselig ble Lou Reed en folkekjær artist over hele verden, på grunnlag av en nesten 30 år gammel plate. Han var forut for sin tid. Lou Reed gikk fra å være en småbitter eks-heroinist til å selge ut Grieghallen (ikke at det er verdens største arena, men det sier mer om aksepten kanskje?).

Hvem har vi i dag som potensielt kan klare å stå igjen som en legende om 30 år?

Det er et vanskelig spørsmål, og veldig enkelt å tabbe seg ut på. Det er mange fallgruver og ulike faktorer som spiller inn.

Men vi gjør et forsøk likevel.

Photo_Guero_fotoAutumn DeWilde

Beck Hansen. (Bek David Campbell, 1970) Slo seg opp på tidlig 90-tall med superhiten “Loser”. Bob Dylan skrøt av tekstene hans. Beck Hansen personifiserte 90-tallsslackeren, men var egentlig ikke noen slacker. Han har jobbet hardt og målrettet i over 20 år nå, og vært innom flere sjangrer på sine til nå 13 albumutgivelser. Han har gått fra slentrete pop, via elektronisk og calypso (“Mutations”, 1998), til mer singer/songwriter med den nydelige Nick Drake-aktige “Sea Change” (2002) før han gikk tilbake til sitt mer klassiske uttrykk på “Guero” (2005) som kanskje kunne minne litt om “Odelay” (1996). Uforutsigbar som han er, gav Beck ut en plate i form av noteark i 2014. Den eneste måten å høre platen var ved å spille den selv. Samme år gav han også ut “Morning Phase (2014) som er tilbake i “Sea Change”-landskap. Beck har også produsert et knippe fine artister også, blant andre Thurston Mores (fra Sonic Youth) “Demolished Thoughts” (2011) og Stephen Malkmus & The Jicks’ “Mirror Traffic” (2011). Han remixet minimalist-komponisten Philip Glass: “Rework Philip Glass remixed” (2012). I tillegg har han samarbeidet med en røys kommersielle og ikke-kommersielle artister (for mange til å nevne i denne sammenhengen). Beck Hansen har foreløpig vunnet seks Grammy-priser. Vi husker alle da Kanye West stormet scenen, tok fra ham statuen og mente at Beyoncé heller burde vunnet den, at hun var en “true artist”. En syrlig twitter-kommentator påpekte at Beyoncé har et kobbel låtskrivere som jobber for seg, mens Beck trakterer alle instrumenter selv.

Jack-White-640x960

Jack White. (John Anthony Gillis, 1975) Foruten seks Grammy-priser og 16 liste-topper verden over, har Jack White også klart å lage et skikkelig stadion-anthem med “Seven Nations Army”. Det enkle riffet brøles av full hals på fotballstadioner verden over – hver helg. Det er i grunn litt pinlig å overvære. Et enkelt riff som synges av 40 000 småfulle fotballsupporter høres ganske banalt ut. Uartikulert, liksom. Den har til dels tatt over for Queens “We Are the Champions».

I tillegg har White hele tiden vært påpasselig med å henvise til røttene han plukker ting i fra. Han har også mange andre prosjekter etter at White Stripes ble skrinlagt, som for eksempel The Raconteurs, The Dead Weather, Loretta Lynn-samarbeidet “Van Lear Rose”, og soundtracket til spillefilmen “Cold Mountain” (2003). Per 20. januar 2016 har han også produsert 36 plater/ep’er for diverse artister.

Så sant White fortsetter på det sporet han er på nå, og med mindre han plutselig flipper ut og gjør skam på hele sin arv, ligger han an til å bli et ikon. Tør vi påstå.

Wilco by Zoran Orlic HiRes

Jeff Tweedy. (Jeffrey Scot Tweedy, 1967) Jeff Tweedy fra Wilco begynner strengt tatt å dra på årene allerede, men har massiv respekt i miljøer som er litt mer opptatt av musikk enn folk flest. Slik det er nå, kan han vise til en mildt sagt presentabel diskografi. Tweedy havnet først på radaren i 1990 som medlem av Uncle Tupelo, hvis inspirerende debutalbum “No Depression” kickstartet en “ny” sjanger i form av alt-country. Deretter startet han Wilco, som har gitt ut 12 knallgode plater, og som stadig holder det gående. Wilco fikk mye oppmerksomhet da de valgte å legge ut platen “Yankee Hotel Foxtrot” gratis på nettet i 2001, i forkant av platens lansering. (Et eksempel Radiohead fulgte mange år senere med “In Rainbows” (2007), og som ble ansett for å være det mest radikale noe band hadde gjort noen gang). “Yankee Hotel Foxtrot” kom på tredjeplass da magasinet Rolling Stone kåret de hundre beste platene på 2000-tallet.

Jeff Tweedy har gitt ut plater med Loose Fur (sammen med Jim O´Rourke, som har produsert plater for Wilco) og Golden Smoke. I tillegg har han gitt ut plate under Tweedy (sammen med tenåringssønnen på trommer) og produsert to plater for legenden Mavis Staples. Han har også produsert flinkisene i White Denim, og nå sist det nyeste albumet,“Still” (2015), til Fairport Convention-medlemmet Richard Thompson. Per dags dato har Jeff Tweedy gjort nok til å havne i Rock´n Roll Hall of Fame, men det spørs om VG kommer til kline til med 11 sider om ham når det blir hans tur til å legge på røret (det blir forhåpentlig lenge til ennå).

Fellesnevneren for Beck, Jack White og Jeff Tweedy er at de har mange baller i luften. De har markert seg i flere sjangrer, produsert spennende artister i andre sjangrer enn de nødvendigvis holder på med selv, utfordret sjangerkonvensjoner, solgt mye plater, og vært i stand til å holde seg aktuelle i tiår etter tiår. De later til å bare bli bedre med årene.

Boblere:

Pharrel. Produsent, låtskriver, rapper Pharrell Lanscilo Williams (1973) har klippekort på Billboard top 100. Han står bak en røys plater som har solgt millioner på millioner. Han var en del av produsentduoen The Neptunes, deretter startet han N*E*R*D, før han gikk solo som bare Pharrell. I 2013 fikk han en monsterhit med låten “Happy», som ble skrevet til soundtracket til animasjonsfilmen “Despicable Me 2”. Låten ble lansert med verdens første 24 timer lange musikkvideo. Året etter fikk han en minst like stor hit, da som vokalist for Daft Punk med låten “Get Lucky”.

Bjørk. (Björk Guðmundsdóttir, 1965). Hun har levert interessant musikk siden tidlig 90-tall med Sugarcubes, og fulgt opp med originale, eksentriske og utforskende plater som soloartist. Bjørks unike sangteknikk har inspirert mange vordende vokalister opp gjennom årene (selv om ingen helt klarer å overgå originalen). Det toppet seg muligens da hun dukket opp på OL-åpningsshowet i Hellas i 2004, om ikke kunstnerisk så i alle fall eksponeringsmessig. Hennes foreløpig siste plate “Vulnicura” (2015) var en av årets beste, og viste en Bjørk som hadde funnet tilbake til sine mer tilgjengelige røtter, etter å gått seg bort i smal elektronika det siste tiåret.

PJ Harvey. Polly Jean Harvey (1969) blåste alle av banen med sin usannsynlig rå debutplate, “Dry” (1992), fulgte opp med glitrende “Rid of Me” året etter, og slo gjennom kommersielt med “To Bring You My Love” (1995). Hun er smart som en pisk, noe tekstene hennes røper, og har en særegenhet i uttrykket som gjør at man ikke lurer to sekund på hvem man lytter til. PJ Harvey kommer med ny plate våren 2016.

Dave Grohl. Dave Eric Grohl (1969). Ingen hadde vel trodd at trommisen i Nirvana skulle få en stor solokarriere etter Kurt Cobains selvmord. Men det gjorde han altså. Foo Fighters er nå en av verdens “største” rockeband, og selger ut store stadionturnéer verden over. Han er med i flere supergrupper, som Probot, Them Croocked Vultures, Queens Of The Stone Age mfl.

Han har sitt eget studio, med verdens kanskje beste mixebord, som han har laget en egen dokumentarfilm om. Grohl er i det hele tatt en slags eddekopp i rockeverden. Han har rykte på seg for å være “den hyggeligste mannen i showbiz”. Dave Grohl er i grunn en legende i kraft av å ha vært med i Nirvana.

Pixies. Pixies er store i Europa, men fikk aldri helt fotfeste i hjemlandet USA, kanskje bortsett fra i små college-miljøer. De gav ut fem plater mellom 1987 og 1990 som var med på å forme den alternative musikkscenen slik vi kjenner den i dag. De var kanskje de første til å ta bruk (og perfeksjonere) høyt/lavt-dynamikken, som blant andre Nirvana gjorde stor suksess med. I tillegg hadde de en sjeldent sterk popteft. Frontfigur Black Francis fikk aldri noe særlig suksess på egenhånd, men bassist Kim Deal slo seg opp med sitt nye band The Breeders på 90-tallet. Pixies har hatt flere gjenforeningsturnéer og holder det fremdeles gående. De er kjent for sin notorisk dårlig stemning innad i bandet. De snakker knapt med hverandre når de er på turné. Dette er dokumentert i flere dokumentarer om bandet. Platene de lagde på 1980- og 90-tallet står uansett igjen som søyler i rockehistorien.

Kanye West. Kanye Omari West (1977) er forsåvidt en slags premissleverandør, og kanskje den største av alle hiphopstjernene i dag. Han gir plater og kleskolleksjoner, i tillegg til at han produserer andre artister. De siste par årene har musikkproduksjonen beklageligvis havnet litt i bakevja for det celebre ekteskapet hans med en av de armensk-amerikanske reality-søstrene. For tiden virker han mest interessert i mote. Hvor han står om 30 år er umulig å si. Motemogul? Platemogul? Kanye West kommer med ny plate i 2016.

Jay-Z. Shawn Corey Carter (1969) slo seg opp som rapper og har solgt over 100 millioner plater og mottatt 21 grammypriser. Han er gift med annen millionselgende artist, Beyoncé, og eier strømmetjenesten Tidal i tillegg til å ha startet plateselskapet Roc-A-fella Records. Jay Z var også president i Def Jam Recordings. Som om dette ikke var nok, eier den driftige artisten selskapet Roc Nation, og klesmerket Rocawear. Shawn Corey Carter har hode for business, for å si det mildt. Han er også den soloartisten som har hatt flest nummer 1-album på Billboard 200, med 13 i tallet.

Dr. Dre. Andre Romelle Young (1965) er administrerende direktør for Aftermath Entertainment og Beat Electronics, men Dr. Dre er kanskje mest kjent for å (mer eller mindre) starte sjangeren gangsta-hiphop med gruppa N.W.A. sammen med Ice Cube og Eazy-E. Han har produsert og bygget opp en rekke artister, fra Snoop Dog til Eminem, og er kjent for westcoast-lydbildet innen sjangeren. Han er stadig aktuell med nye artister, selv om de fleste i dag forbinder ham med glinsende hodetelefoner som henger rundt nakken på alle fjortiser.

Originally published by larsjunge, Deichmanske bibliotek (Deichmans musikkblogg).

Innleggstype: 
Sjangre: 
Comments: 
    (0)