Takk for alt, Motörhead!

×

Feilmelding

There is a connection error. Test Social Service connections settings at admin/config/social-services/settings.

Takk for alt, Motörhead!

0

Motorhead 1979
Eddie Clarke, Phil Taylor, Lemmy Kilmister ca. 1979.

EN TAKTLØS NEKROLOG

Det tynnes uopphørlig i rockeikoniske rekker. Ikke før er Lemmy Kilmister bisatt, før vi hører at David Bowie har bukket under for kreft. Og verre vil det bli, skjønt for Motörhead-patrioter loggføres 2015 som året da urpesten gjenoppsto og ikke bare dødssvøpte Ian Fraser «Lemmy» Kilmister og trommeslager Phil «Philty Animal» Taylor – med halvannen måneds mellomrom – men endog meislet «Bad Magic» til diskografiens siste holdeplass. Gjenlevende medlemmer av siste dekaders besetning – gitarist Phil Campbell og batterist Mikkey Dee – steder rettmessig bandet til hvile, men bifaller samstundes en sorgtynget fanskare om ikke å miste synet av hva de frafalne herrer faktisk innlemmer i evighetens kammer. Dette siste tåler å understrekes. Ja visst, det er trist når internaliserte helter utånder, og det er lov å fylles av vemod og savn, men la oss i enda sterkere grad celebrere Kilmisters og Taylors kunstneriske etterlatenskaper og samlete livsløp. Tenk å leve, som i Kilmisters tilfelle, 70 år på totalt egne premisser – så avkrever respekt, og er definitivt noe å feire. Posthumt-øyeblikkets globale interesse for Motörhead og Kilmister bibringer en erkjennelse av at, når det kommer til stykket, enes menneskeheten langt på vei om at uplettet integritet, og individualistisk ferdsel, er ypperlige attributter og noe å hige etter. Det er bare så synd at menigmann må berøres av døden innen hjernecellene aktiveres.

Fra personlig ståsted besitter Motörhead en nesten like livsdefinerende posisjon som Kiss, Black Sabbath og Deep Purple. Mitt aller første møte med den originale trioen – det lot seg vanskelig begripe hvordan kun tre menn evnet å skape så mye kraft og støy – skriver seg fra en vintermorgentur til barneskolen. Nabogutten hadde teipet det råeste i verden, hevdet han, dundret i gang «Ace Of Spades», så dennes mor sølte kaffe i slåbroken, og livet mitt ble aldri det samme. Jeg var frelst på stedet og brukte de neste månedene, og ukepengene, på å bekjentgjøre meg fenomenet Motörhead. Kassettutgaven av «Bomber» lå under juletreet samme år, og siden hamstret jeg «Overkill», «Ace Of Spades» og milepælen «No Sleep ‘Till Hammersmith»; sistnevnte nyter til denne dag status som et av rockens fem beste konsertdokumenter.

motorhead 2013
Mikkey Dee, Phil Campbell, Lemmy Kilmister 2013.

Som barn er det umulig å forespeile seg at de selvsamme barskingene som pryder gutterommets vegger femten år senere skal sitte vis-a-vis en selv i jovial samtale. Moralen, i tråd med Lemmys forente prosjekt, er at om du ikke gjør som mora di sier, men følger eget kall og hjertens lyst, uten å skade andre, vil du ikke bare leve godt, i eksistensiell frihet, men er sågar dømt til å innfri et par målsetninger.

Onsdag 10. juli 1985 avholdt Motörhead sin første, og mest famøse, av to Trondheims-konserter. Jeg kom meg aldri til TMV-hallen, fordi jeg lystret min mor, som hadde booket familieferietur til et eller annet østeuropeisk land. Som man kan tenke seg, jeg var ikke spesielt medgjørlig under oppholdet, som vekslet mellom uavbrutt lytting til ”On Parole” og sedvanlig familiekjekling. Det var siste gang jeg lot foreldre være til hinder for noe som helst, og elleve år senere førte jeg min aller første samtale med Lemmy (det første Motörhead-intervjuet ble gjort med en bedugget Michael ”Würzel” Burston sommeren 1993). Intervjuet foregikk per telefon, og vi diskuterte daværende aktuelle album, ”Overnight Sensation”, samt spørsmål jeg hadde ekserpert siden den første ”Ace Of Spades”-posteren ble limt på døren.

Lemmy Kilmister taper 3 ganger på rad i biljard mot undertegnedes taktløse venn, Erik Andås. Studentersamfundet, Trondheim 1997. (foto: ingen husker)
Lemmy Kilmister taper 3 ganger på rad i biljard mot undertegnedes uvørne venn, Erik Andås. Studentersamfundet, Trondheim 1997. (foto: ingen husker)

Drøyt seks måneder senere, 13. mars 1997, arriverte Kilmister, Campbell og Dee iskalde, snødrevne Trondheim for å holde konsert i Studentersamfundet. Internt snakk skal ha det til at Lemmy våknet i turnébussen timer før ankomst, tittet ut vinduet og lot tordne en hes, pseudohysterisk anmodning om sporenstreks å fraktes til varmere strøk. Alt var riktignok i skjønneste orden minutter senere, etter at Dee hadde skjenket sin kompanjong og arbeidsgiver morgendrinken. I medfør av fanzinen Metal Shuffle stilte vi mangtallige til ettermiddagens møte med bandet. Tildragelsen borger for et av de rareste intervjuene jeg noen gang har gjort, hvor Kilmister insisterte på at spørsmål måtte stilles mens han forsøkte å slå kompisen min i biljard. Intervjuet ble langt bedre enn ønsket biljardresultat – ved veis ende husker jeg en ivrig Kilmister gi en slags klem og takke for intelligente spørsmål, hvoretter han retorisk spurte hva faen vitsen var med å inneha status som rockelegende når han likevel tapte i biljard, tre ganger på rad, for en norsk jypling.

Lemmy Kilmister, Steinkjer, 2007. (foto: Mette Jensen)
Lemmy Kilmister, Steinkjer, 2007. (foto: Mette Jensen)

Siden rant det på med flere telefonintervjuer, pressekonferanser og møter med så vel Kilmister, som Campbell og Dee. Høyt skattes minnet fra den regntunge Steinkjerfestivalen 2007, hvor Norway Rock-kollega Bjørn David Dolmen og undertegnede ble hendet hver vår Motörhead-trøye av sjefen, med ordre om å drapere kroppene i tørt, meningsbærende tøy. Det var for øvrig etter at jeg hadde røsket støpslet ut av Kilmisters énøyde banditt-maskin, som i innledende intervjufase, uten forvarsel, gikk fullstendig amok.


Dolmen, Kilmister, Larzen – Steinkjer 2007 (foto: Mette Jensen)

Til den mer barnslige sfære sogner det triumferende faktum at jeg rakk å spørre et samlet Motörhead – etter å ha fristet tanken i flerfoldige år – om hvilken blomst de ville foretrekke å være dersom de tilhørte planteriket. Responsen fortalte alt om trioens autentisitet og sans for humor, og Campbell leverte ”kaktus” som fasitsvar. Idiotien avstedkom under pressekonferansen på Sweden Rock-festivalen 2009, og er angivelig å finne på Youtube.

Fjorårets intervju, i forbindelse med ”Bad Magic”, markerte siste konversasjon med Lemmy Kilmister, og konserten i Spektrum Arena, torsdag 3. desember, skulle altså bli siste Motörhead-konsert på norsk jord. 28. desember 2015 døde legenden, to dager etter å ha blitt diagnostisert med aggressiv kreft. Sånn sett formådde han endog å snyte livet for uttværende sykeleie i sotteseng. Lemmy Kilmister danset ikke etter noens pipe. Det gjorde heller ikke tidligere bandkollega Phil Taylor, som pisket Motörhead-skinn, på frapperende vis, fra 1975 til 1984, og igjen fra 1987 til 1992. Taylor møtte sitt endelikt 11. november 2015, og ble 61 år. Den hardføre populærmusikken står i evig gjeld til Motörhead – englenderne som forente, og forsonte, punkrock og heavy metal. Bandets signifikans for 80- og 90-åras flittige tilstrømninger av ekstreme subsjangeruttrykk kan heller aldri underslås, men som Kilmister forfektet, inntil sin død, hadde Motörhead mindre å gjøre med metallforgreningen, enn med attitydestenket rock’n roll. Selv om gruppas frafalne har sunget siste vers, vil en ualminnelig voluminøs platekatalog inspirere stadige generasjoner. Leve Motörhead…


örhead>

Originally published by Geir Venom Larzen, Trondheim folkebibliotek.

 

Innleggstype: 
Sjangre: 
Artist: 
Comments: 
    (0)