Deerhunter vs Dear Hunter – part II

×

Feilmelding

There is a connection error. Test Social Service connections settings at admin/config/social-services/settings.

Deerhunter vs Dear Hunter – part II

0

I vår todelte føljetong med utgangspunkt i et klossete navnebrorskap mellom to amerikanske band er turen kommet til avslutningsnummeret The Dear Hunter.

Tekst: Lars Christian Bjørknes

Foto: Shervin Lainez

Likhet er ofte subjektivt. Men i den passe objektive disiplinen fonetisk transkripsjon er de to omtalte bandene faktisk identiske: [dɪr həntər] / [dɪr həntər]. Mens en deerhunter er en hjortejeger, er en Dear Hunter kanskje mest et halvbra ordspill.

Sistnevnte er i alle tilfelle den minst kjente navnebroren, så jeg begynner med en kondensert oppsummering av hva det dreier seg om.

Konseptualisme

The Dear Hunter er hjernebarnet til Casey Crescenzo, og har vært aktivt siden rundt 2005. Act IV: Rebirth in Reprise er det fjerde kapittelet i et seksdelt, gigantomanisk platekonsept om en person som vokser opp på starten av det 20. århundret. Det første albumet ble sluppet i 2006, og det foreløpig siste kom altså nå i høst. Ventetiden mellom del tre og fire har tatt seks år, men i denne perioden har bandet sluppet to ikke-relaterte fullengdere. Det skal ikke stå på produktiviteten.

Så det dreier seg altså her om historiedrevet, konseptuell prog-rock, utgitt gjennom en tidsperiode på ganske nøyaktig ni år, som fra Act I til Act IV tar fire timer og åtte minutter å komme gjennom. Man kan bli brent på bålet for den slags i dag.

Anakronisme

Act IV.. er på mange måter en komplett anakronisme. I en tid der strømmetjenester dominerer musikkmarkedet, og pop- og rockbransjen igjen retter fullt fokus mot lettspist og lett fordøyelig singelmat, er dette 74 minutter lange opuset en omfavnelse av Albumet. Det er en kjærlighetserklæring til Konseptalbumet, i fullstendig utakt med tidsånden, og det er til og med et seksdelt konseptalbum.

 

Det vitner om en mann som mildt sagt har mye på hjertet, med ambisjoner som grenser til stormannsgalskap, og lyst til å kjempe mot tidens vindmøller. Og når de dominerende populærkulturelle strømningene preges av lettvinte løsninger er det forfriskende med selvdestruktivt ambisiøse musikere, som trosser rådende konvensjoner om hvordan en utgivelse skal formes.

Ingenting er bedre enn stormannsgalskap, så lenge man klarer å legge substans bak det. Med hårete ambisjoner kommer jo tilsvarende stor fallhøyde, og det er ofte en hårfin balanse mellom å skyte til himmels og å styrte hjelpeløst ned i avgrunnen.

Sterk åpning

Selv uten forhåndskunnskap aner man allerede i den flerstemte a cappella-introen ambisjonene i dette prosjektet. Det setter dog ikke skikkelig i gang før “The Old Haunt” og “Waves”, som sammen utgjør en av de sterkeste åpningene av et album jeg har hørt på en stund. Spesielt “Waves” er et storslått og smakfullt stykke stadionpop som hadde fortjent et større nedslag enn den har fått.

Verket tråkler seg videre gjennom lavmælte “At the End of the Earth” og en mystisk, fortryllende melodi i “Remembered”, før veien går inn i “A Night on the Town”et ni minutters epos, som snirkler seg fram og tilbake mellom høydepunkter og bølgedaler, pianodrevne mellomspill og svevende refrenger til en helhet som utgjør et av de klart sterkeste sporene på albumet.

Ujevn dramaturgi

Første del av Act IV..  er noe av det sterkeste jeg har hørt de siste årene, og oppmerksomheten holdes fint i de første tre kvarterene. Det begynner å knirke litt et udefinert sted i løpet av “Bitter Suite VI”. Det er i og for seg et sterkt spor, det også, men det er her det begynner å snike seg inn en ørliten følelse av gjentakelse, og noe av det som kommer etterpå føles kanskje unødvendig. Det skal noe til å holde oppmerksomheten gjennom 72 minutter med musikk, og spesielt disco-låten “King of Swords”, etterfulgt av den glorete og påståelige “If All Goes Well”, utmerker seg som noe malplasserte i helheten, selv om de innimellom har sine øyeblikk.

For å bruke min egen delvis brukbare metafor fra tidligere, så skyter Act IV til himmels umiddelbart, før den gradvis begynner å miste litt marsjhøyde. Men det er likevel aldri så ille at prosjektet styrter ned i fortapelsen. Dette er en av de klart mest interessante utgivelsene i 2015, uansett sjanger, og den har nok tyngde og lag til at man kan borre seg så langt man vil ned i materien.

Señor Crescenzo har også vært tro mot konseptet sitt, og tatt hensyn til den overordnede historia han er i ferd med å sy sammen, framfor hensynet til å lage et enkeltstående album uten dødpunkter. For å ta et eksempel på de utradisjonelle valgene er den lavmælte og melankolske “The Line” et bortimot perfekt avslutningsspor til en hvilken som helst vanlig plate. Men her er den nummer 13 av 15.

Ifølge dramaturgiske kjøreregler bør man jo ikke avslutte nede i en bølgedal i en føljetong. Man toner heller ned konflikten, antyder en ny oppbygning og runder av med en slags cliffhanger. Og det er det som skjer her. “The Line” toner ned intensiteten, før de to siste sporene så vidt hinter om en framtidig vri i historien. Avslutningen “Ouroboros” ender da også med et uforløst orkester-crescendo, som mer enn antyder at de spesielt interesserte skal kunne spille heksalogien sømløst fra Act I.. til Act VI.. når den en gang står ferdig.

[dɪr həntər] vs [dɪr həntər] 

Om vi da går tilbake til utgangspunktet for denne artikkelen, er det vanskelig å konkludere med annet enn at Deerhunter og The Dear Hunter, tross fonetisk slektskap, knapt kunne vært mer forskjellige. Det er vanskelig å skrive kort om et album som Act IV.., og jeg innser samtidig at jeg kan ha gått mer i dybden i del 2 av min egen lille føljetong. Kanskje urettferdig overfor Deerhunter, men et speil reflekterer den flaten det blir stilt overfor. Et så gjennomarbeidet verk som dette inspirerer til å yte litt ekstra, mens Deerhunter sin Fading Frontier inspirerer til å fade ut.

Konklusjon: The Dear Hunter > Deerhunter.

Originally published by Lars Christian Bjørknes, Bergen Offentlige Bibliotek.

Innleggstype: 
Sjangre: 
Comments: 
    (0)