The Libertines er tilbake

×

Feilmelding

There is a connection error. Test Social Service connections settings at admin/config/social-services/settings.

The Libertines er tilbake

0

Det er elleve år siden det britiske rockebandet The Libertines slapp sitt andre – og inntil nylig antatt siste – album, så det er vanskelig å ikke ta imot deres nye plate Anthems for Doomed Youth med en liten dose skepsis. Denne typen reunions handler jo ofte mer om penger enn om musikalsk kvalitet. Det er imidlertid ingen grunn til bekymring; bandet er tilbake med en samling solide rockelåter, og med komplett besetning, inkludert låtskriverne Pete Doherty og Carl Barât.

The Libertines dukket opp i bølgen av «The»-band i begynnelsen av vårt unge århundre. Sammen med The Strokes, The Hives, The Vines, The White Stripes osv. tok de rocken tilbake til toppen av hitlistene. Og selv om Libertines selv bare var aktive i noen få år, har de vært innflytelsesrike i britisk musikk og kulturliv generelt.

Drevet av det intense elsk/hat-forholdet mellom den den bohemske romantikeren Pete Doherty og den mer punka Carl Barât klatret The Libertines til topps på den britiske rocketronen med de to albumene Up the Bracket (2003) og The Libertines (2004), selv om de forble relativt ukjente for allmennheten her i Norge. I England ble Doherty en genuin a-kjendis, ikke minst på grunn av hans veldig offentlige dop-problemer, og forholdet til supermodellen Kate Moss.

Siden sist har Doherty gitt ut plater både solo og med gruppa Babyshambles, mens Barât har startet bandet Dirty Pretty Things. Men selv om disse ikke er helt uinteressante (spesielt Babyshambles’ ujevne Down In Albion er verdt en lytt) har nok et Libertines -comeback stått høyt på ønskelisten hos mange. Og ti år etter at bandet ble oppløst gjenoppsto de med en megakonsert i Hyde Park i London, etterfulgt i år av en utgivelse med nytt materiale; Anthems for Doomed Youth.

Det nye albumet følger samme lest som de to foregående, ingen musikalske venstresvinger eller nye genrer testes ut (det nærmeste er litt reggae-takt på «Barbarians»), men det er nok greit for fansen. Her får du allsangvennlige uptempo rockelåter i Libertines’ klassiske, skrangle-lydbilde, som for eksempel den fengende singelen «Glasgow Coma Scale Blues», og roligere ballader som gjøres interessante av Dohertys merkelige kombinasjon av lett uinteressert melankoli i noen deler av sangen og nesten desperat innstendighet i andre deler (hør for eksempel «You’re My Waterloo»). Akkurat som vi liker det, med andre ord.

Tekstmessig forholder Barât og Doherty seg til det de kjenner; festing, musikkbransjen, og vanskelig kjærlighet, selvfølgelig. Selv om det ikke akkurat er stor poesi det er snakk om gjør dette at sangene føles ærlige. Getting sick and tired of feeling sick and tired again” fra «Gunga Din» er bare en av flere linjer fra bandets berømte harde livsstil og baksiden av denne. Doherty omtaler også sin egen kjendisstatus på den fine «The Milkman’s Horse»:

 

It must be lonely being you being me

What you've done

Get out of my dreams you scum

They weren't meant for anyone

They weren't meant for anyone but me

 

Likevel kommer ikke «Anthems for Doomed Youth» helt opp på nivå med de to klassikerne fra forrige årti. Til det er ikke låtene gode nok, rett og slett. I tillegg føles ikke Libertines like friskt og spennende som for 13 år siden, kanskje fordi lydbildet er noe renere og «mer» produsert. Men det er likevel fint å høre dette bandet igjen, og betryggende at kvaliteten tross alt er såpass høy som den er. Får håpe det går kortere tid til vi får høre fra the Libertines igjen!

The Libertines i Musikkhylla

 

Skrevet av: Aslak Eide Bø

 

Innleggstype: 
Sjangre: 
Artist: 
Comments: 
    (0)